Presentasjon
Utstillingen Tekstil Taktil viser syv verk pluss noen gulvrelaterte verk. Dette er individuelle enkeltarbeider, men som også forholder seg til hverandre og som igjen forholder seg til rommet. Hjertholm har vært opptatt av galleriets konkrete rom og tatt utgangspunkt i det romlige.
Det som karakteriserer Hjertholms verk er taktilitet og fravær av farger. Det som ofte kjennetegner tekstil billedkunst generelt, er en rik koloritt og en dekorativ fargeglede. Hjertholm derimot, utforsker en nesten monokromatisk flate der spillet i svart og hvitt, mellom lys og mørke danner billekomposisjonen.
Hjertholm bruker det tekstile materialet og velger en type fiber som gir en taktil overflate der lyset er en viktig medspiller. Det taktile refererer seg til en intimitet som vi kan kjenne oss igjen i. Vi har alle et forhold til tekstilfibre – i klær, interiørtekstiler og sengetøy, men som vi kanskje til daglig ikke tenker over. Dette igjenkjennbare, reflektert i et kunstnerisk uttrykk, er en del av det som gjør disse verkene så interessante. Det oppstår et spenningsfelt mellom det fysisk taktile, som vi kan ta og føle på, og den monumentale størrelsen og monokrome flaten.
Det abstrakte motivet med tilnærmet organiske elementer, er det opp til hver enkelt av oss, som betraktere, å lese og tolke. Kunstneren gir oss dog en liten henvisning ved hjelp av titlene som for eksempel DRAG som i luftdrag, LYTT og FLOW.
Selv sier Hjertholm at det er to ord som kan karakterisere hennes verk, det er LYS og LYTT. Jeg vil tilføye STILLE eller STILLHET. For meg er dette en stille og kontemplativ utstilling, det er fordypelse og ro. Verkene bærer preg av utforskning og undring. En søken etter det underfundige.
Kunsthistoriske referanser
Verkene gir meg først og fremst assosiasjoner til den franske kunstneren Yves Klein. På 1950-tallet lagde han store monokrome bilder. Han utforsket fargepigmenter og eksperimenterte med lerreter gjennomtrukket av ren, mettet farge der han foredlet og varierte nyansene. Mest kjent er han for sine blå bilder som bukter seg som et relieff i flaten, ikke ulikt Hjertholms LYTT.
En annen kunstner er Magdalena Abakanowicz fra Polen som revolusjonerte vevkunsten på 1960- tallet. Hun er mest kjent for sine enorme tekstilskulpturer utført i sisal og grovt tauverk. Hennes tidlige arbeider derimot, var todimensjonale og her benyttet hun seg av noe som kan likne ryeteknikken. En teknikk som vi vel må kunne sies å være opphavet til Hjertholms teknikk. Abakanowicz vevde inn både uspunnet ull, tau og hyssing som skapte bukler, revner og relieff i den tekstile flaten. Abakanowicz’ verk representerer et helt annen stil enn Hjertholms, men begge kunstnerne bruker materialet som en del av det kunstneriske uttrykket.
Jeg vet at Hjertholm ikke er opptatt ev ryeteknikken, hun har utforsket og utarbeidet sin egne teknikk. Men når det handler om en tekstil billedkunst utstilling så det ikke til å unngå å snakke om teknikk. Det som særpreger tekstilkunsten er at den er materialbasert og det krever kunnskap både om teknikk og materiale og til dels håndverksferdigheter. I den tekstilbaserte kunsten er både materiale som er anvendt og material forståelsen en viktig del av uttrykket. Type materiale skal egne seg, passe til den spesifikke teknikken, eller visa versa og samtidig være bærer av, eller bidra til en kunstnerisk idé.
Kulturhistorisk er ryeteknikken mer et nytteprosjekt. Vi har i Norge sterke tradisjoner både i båtryer og sengeryer. Det som kjennetegner begrepet ryer er en glatt side og en lodden side. I Hardanger har de et generelt navn: napparyer – dvs napp av tråd er knytt inn i veven for å skape luv, som i en skinnfell. Sengeryer kjenner de fleste, eller har hørt om. De ble brukt både til pynt med den glatte siden ut og til nytte med luven mot kroppen.
Båtryer derimot, var et nytt bekjentskap for meg. Langs hele norskekysten har det foregått fiske og i tidlige tider var det åpne båter. Vannavstøtende tekstiler var derfor en forutsetning for å overleve som fisker. Det var ikke bare klær som var viktig – hver mann hadde sin egen båtrye. To-tremann sov ofte sammen og hadde en rye under seg og en annen over. Den kunne være 190 cm lang og 160 cm bred og fungerte som datidens sovepose. Disse var så viktig at unge gutter ofte fikk båtryer i konfirmasjonsgave. Kystkvinnene hadde omfattende og avansert kunnskap om ullas egenskaper. Båtryene skulle helst være laga av ull fra villsau fordi de ”slepper” ulla om våren. Ull som ikke er klipt trekker ikke væte.
Da er vi over på det tekstilhistoriske. På 1960-tallet utviklet firmaet Sellgren i Trondheim en type hjemmeproduksjon for billedtepper i ryeteknikk. Sellgren solgte pakker med ferdig kappet tråd, stramei, tegning av motivet / bildet og beskrivelse. I svært mange norske hjem fantes det billedtepper på veggen utført i en slags ryeteknikk, ikke vevd, men sydd på stramei. Det var tekstilkunstnere som tegnet motivene, blant annet Brit Fuglevaag, og her er vi tilbake til denne utstillingen. For denne teknikken er ikke helt ulikt den Hjertholm utfører, dog i en mer avansert form med pistol og hvor uttrekket av tråder er vel så viktig som innsetting av tråder.
I utstillingen Tekstil Taktil viser Kari Hjertholm tekstilkunst med referanser både til kunsthistorien og internasjonale billedkunstnere, så vel som til nasjonal kultur- og tekstilhistorie og en tekstilkunst som er godt integrert i norsk samtidskunsten.
Runa Boger