Kari Hjertholms kunst er en følsom erfaring. Både materialene og teksturene er myke, og det er en varme i verkene som gjør at vi som betrakter føler oss velkomne til å være helt nær dem. Verkene strekker seg nesten inviterende ut mot oss, og i betraktningsprosessen kan vi få en opplevelse av å bli ivaretatt av kunsten. Vårt møte med verket er intimt på grunn av den myke varmen som tekstilen utstråler, en varme vi kan synke inn i. Det taktile i overflatestrukturen trigger oss til å ville ta på teksturen, og flere av sansene våre blir satt i sving enn de som tradisjonelt brukes i betraktningssammenheng. Har vi lov å ta på tekstilene? Er overflatene så myke som de ser ut?
Hjertholm beskriver sin arbeidsprosess som lyttende ved at hun lytter seg frem. Hun lytter til verket og verket lytter til henne, og slik oppstår en dialog. Selv liker hun beskrivelsen onomatopoetikon om sitt uttrykk – for kunsten hennes er lydmalende. I verkenes imøtekommende karakter åpnes det opp for et uttall samtaler som også innbefatter tilhøreren. Lyset fanges opp av flossknutene, og lysbrytningenes mange nyanser er det tilskueren, den tredje stemmen, som må gripe fatt i. En må bevege seg og fange rytmen av flossknutene for å finne spekteret av fargenyanser fra lyset. Her ligger betrakterens stemme – og lytter denne stemmen til verkene – vil tråders uttallige retninger tre frem, samt at nye organiske mønster vil oppstå i de eksisterende mønstrene.
På denne utstillingen benytter Kari Hjertholm seg av to ulike teknikker som begge tar utgangspunkt i den samme grunningen – fargede ullpledd fra militæret. Inn i pleddene er flossknuter vevd tett i tett. Den ene teknikken tar utgangspunkt i å dedusere utgangspunktet ved å systematisk fjerne tråder slik at deler av ullpleddet kommer til syne. Tråder dras ut i organiske mønster, og pulserende årer trekker seg inn i komposisjonen og danner et sjikt og et mønster mellom det lekne ytre rommet av floss, og den rolige monokrome bunnflaten. Den andre teknikken er motsatt, ved at flere tråder og flossknuter tilføres og tetter til deler av komposisjonen. Veksten, og den konstante utviklingen, er tydelig i begge teknikkene – både i de helt abstrakte verkene, og der hvor klare motiv vokser frem.
Lenge har Hjertholms arbeider vært nyanser av sort og hvitt. I fravær av farger ligger en blottlegging av teknikken: ingenting skjules bak farge og fokuset konsentreres rundt materialitet, tekstur og motiv. Lyset får fritt spillerom i komposisjonen, og når det treffer de sorte og hvite trådene, er det tydelig hvor avgjørende vevretningen er for hvilke nyanser som trer til overflaten.
I noen av tekstilene finner vi reliefflignende bånd – svakt uthevede partier hvor materialet enten er fortettet eller løsere satt sammen enn i den øvrige komposisjonen. Disse kan leses som assosiasjoner til klassiske relieff – men i Hjertholms sammenheng er ikke relieffene kraftige eller robuste, men myke, og de inngår i et organisk spindelvev av vitale tråder som fletter seg gjennom de mange sjikt og rom i arbeidene.
Heidi Jaeger, april 2008