KARI HJERTHOLMS BILLEDTEKSTILER
Kari Hjertholm arbeider i store formater som gjør seg sterkt gjeldende i rommet. Monumentalitet er en karakteristikk som raskt melder seg for dette; symmetri og gjen-tagelse av former og motiver i geometrisk orden forekommer ofte og bidrar ytterligere til det monumentale. Men hun sier intet om dette i de nesten poetiske betegnelser eller navn hun setter på teppene.
Noen av arbeidene er i en mer ubundet stil, som i de fleste ekspressive kunst-retninger, men heller ikke disse meddeler seg på noen direkte, lettfattelig måte. «Glissando» og «Skygger i hvitt» hører til dem. Det siste er en helt uregelmessig, fri komposisjon av grå, bladaktige former glidende omkring i en hvit flate, med forbindelser av skisseaktige svarte linjer, som assosierer til forgreninger, smekre stilker, bladstengler. Dels ganske tynne, dels gradvis svulmende, leder de tanken videre i retning av noe levende, organisk, til former som beveger seg omkring i flaten – er det en mikrobisk verden kjempemessig forstørret, eller en synlig organisk verden i opp-løsning? Som bilde åpner en slik komposisjon seg for å tolkes i ulike retninger.
I tekstil sammenheng kan slik flertydighet synes litt spesiell, men la oss snu blikket: Sett som aktuell billedkunst befinner «Stjernemønster» og «En stjerne og et minne» seg ikke så mange lysår fra minimalistisk maleri i de siste par tiårene. Og mens «Labyrint» kan leses som en listig utformet henspilling på hard-edge-retningen, fremstår «Striper skrå» mindre sofistikert, med nesten sensuell stofflighet. Det som skiller Kari Hjertholms billedtepper f.eks. fra maleriet er snarere de nye mulighetene hun har utvunnet av det tekstile medium. Én ting er friheten til å sprenge billed-rammen, gi bildet sin egen form av stjerne eller sirkel (dette er uortodokst også som tekstilkunst). Mer avgjørende betydning har den tekstile stoffvirkningens egenuttrykk. Flossknutene som vokser opp fra den vevde bunnflaten tegner sine litt utviskete konturer – en mykhet som blir særlig tydelig i de egentlig meget stramme stjernekomposisjonene, men også i den sirkulære «Glissando» og natuligvis i de fritt formede arbeider som «Skygger i hvitt». En side av dette er den merkbare plastisitet i overflaten, fremkommet ved at den ligger i flere plan, bestemt av knutenes tykkelse.
Spenningen i hennes uttrykk oppstår derfor i feltet mellom ornamentaliteten og fri–heten. Men forutsetningen for dette «uttrykk» er de krevende tekstile teknikker og virkemidler som hun selv har utviklet og forfinet, og legger så avgjørende vekt på.
Hittil er ikke ordet farger nevnt. De kan oppregnes kort, men utilstrekkelig: Hvitt og svart. Det hvite dekker en valørskala fra ren snø til skitten is, grå pels, brente greiner og svidd skogbunn, og så er det hvite blitt svart.
Som om alt dette bare var forberedelser, øvelser, kan hennes siste arbeid, «Understrøm», være en konklusjon, både teknisk, formalt og i uttrykk. Det svære for–mat——et,- nesten fem meter -langt, to meter høyt, og meget hvitt, opptar elementer både fra de bundne og de friere komposisjonsformene som er beskrevet ovenfor. Enkelt sagt ser vi myldrende masser av ubestemmelig organiske former i bølgende og rullende bevegelse, i brutte rytmer over billedflaten. Omgitt av smale tang-aktige former i klynger, og de svarte stengel- og strå-aktige konturer, er de store bladaktige formene det dominerende motivet. I et strømsug forsvinner de ut over billedkanten, og kommer tilbake igjen, de fører draget i komposisjonen. Men tvers over den flimrende hvite billedflaten trekkes et bredt, mørkt bånd: Det sammenholdende motiv. Hadde det ikke vært for den tekstile mykheten kunne vi sett en langstrakt bjelke med sine rette kanter skape orden i komposisjonen. Bare som en antydning aner vi at to smale, loddrette felter i tilmålt avstand fra høyre og venstre støtter opp under det horisontale bjelkelaget. Så mye for monumentaliteten.
Det er nesten synd å avdekke hvordan disse komposisjonelle antydninger er et teknisk og estetisk raffinement, i båndets lavere relief, frembragt ved fortynning av flosstrådene, og at bunnflaten kommer helt tilsyne.
Men slik samles det flimrende liv i en høyere orden.
Peter Anker